Kontrolltime i Bergen den 15. august.

Stilig dame?! Dere vet ikke hvor mye det kostet meg å stå i den posisjonen her, men jeg _måtte_ bare, det finnes vel strengt tatt ikke noe mer ugly å ha på seg enn dette her! Dette bildet er tatt dagen jeg ble operert. Jeg husker at jeg var spent, men heldigvis ikke så nervøs. Jeg gledet meg bare til å få det overstått etter måneder med smertehelvete.
Dagen etter, og jeg klarte å gå allerede! Var så lykkelig, fordi de gamle smertene var så og si borte. Ihvertfall sammenlignet med hvordan det var. Dagen etter der igjen klarte jeg å gå litt uten denne "prekestolen", selv om jeg ble utrolig fort sliten. Jeg visste at dette kom til å gå bra, men ta tid...
Operasjonssåret så veldig bra ut, tatt i betrakning av at de hadde banket, meislet, borret og skrudd inni der. Utrolig hva de får til tross alt, ut av en så lite åpning! Skruene, staget og protesen fikk de dyttet inn her og fått på plass. Dette er akkurat fire måneder siden. Grunnen til at jeg henter frem disse bildene, er fordi jeg sliter ennå med forholdsvis store smerter. Det går veldig opp og ned fra dag til dag, uke til uke. Gjør det vanskelig å planlegge ting, men noe får man jo gjort ved å bite sammen tennene og god gammeldags stahet. Jeg trenger å minne meg selv på at det tross alt ikke er så lenge siden satt i perspektiv...

Likevel, når jeg nå de siste dagene sliter mer enn vanlig, så kommer angsten frem... Angsten om hva hvis jeg aldri blir bedre enn dette? Er det sånn livet mitt fremover skal se ut? Skal jeg aldri få bevege meg rundt når det passer meg uten å måtte prioritere og bite sammen tennene? Skal jeg aldri komme meg ut i jobb og kjenne på det deilige stresset og arbeidsgleden? Skal dette være grunnen til at jeg ikke skal kunne få flere barn eller nyte trenings- og friluftsgleder igjen?

Tankene flyr igjennom hodet og gjør meg motløs. Det vanskeligste med denne situasjonen er ikke å takle smertene faktisk, det er det å ikke VITE. Vite at jeg blir bedre, helt sikkert! Jeg er riktignok ikke den mest tålmodige, for fire måneder er ikke lang tid etter en sånn operasjon, men mennesker rundt meg begynner også å forvente seg noe mer. De spør, i beste mening, men jeg blir like nedbrutt av å fortelle at "nei, det er ikke noe fremgang". Det vil si, jeg lyver som regel, sier at joda, det går fremover, men sakte men sikkert. Det gjør jo forsåvidt også det, men jeg synes det går litt FOR sakte men sikkert.

Nå skal jeg til kontroll snart i Bergen, og ta nye røntgen og møte kirurgen som opererte meg. Jeg gruer meg fælt. Ikke fordi jeg tror at han vil si at operasjonen var mislykket, for det er den jo ikke, jeg har jo blitt mye bedre enn jeg var. Likevel, hvor MYE bedre kan jeg forvente å bli? Når alt kommer til alt, så er det familien min og mine nærmeste venner jeg ikke vil skuffe. Situasjonen min rammer jo de også, at mange hensyn må taes hele tiden, men de har vært så fantastiske, så forventningene er det vel jeg selv som setter.

Det betyr nemlig all verden for meg å kunne stille opp på alle måter for de jeg er glad i, disse to her spesielt, de holder hjertet mitt for evig og alltid. De elsker meg uansett hvor bra eller dårlig jeg er, for de så er jeg Sandra-kone-pone og Mamma-kose-mase åkke som. Det føles godt, og gjør at jeg tross alt har håp om at jeg faktisk blir bedre! Det må jeg jo bare tro.